Ufrivillig slankekur for Carlos

Carlos gikk fra 85 til 66 kg på halvannet år. Nå er han oppe i 72 kg. Han spiser nemlig to og ikke bare ett måltid til dagen.

Carlos klarer ikke å brødfø seg selv selv om han leier ut to store bolighus. Ikke kan han selge heller. Foto: Rune Harritshøj

  • Rune Harritshøj
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over tre år gammel

Carlos er 56 år, gift og uten barn. Han vil ikke si etternavnet sitt fordi han er redd for represalier. Han er en av 32 millioner venezuelanere som kjemper en daglig kamp mot sult, arbeidsledighet, kriminalitet og en generell usikkerhet om framtiden.

Verre for hvert år

Amnesty International advarer mot en ytterligere forverring av den humanitære krisen i landet. De avviser de offisielle tallene for barnedødelighet og underernæring som kunstig lave.

– Fram til 1998 levde jeg godt av inntektene fra mine to hus. Jeg klarte meg greit inntil 2013, selv om det gikk dårligere og dårligere. I dag har data-bedriften min gått helt i stå. Utleiekontraktene mine blir mindre og mindre verd på grunn av inflasjonen. Det er utleielovgivningen som hindrer meg i å øke leieprisen. Hver eneste dag er en kamp for å finne småjobber hist og her - selv om jeg eier to hus, sier Carlos.

Han skylder på den sosialistiske revolusjonen som startet i 1999.

Kan ikke si opp eller selge

– Leietakerne har alle fordeler, og kan fortsette å bo i huset uansett. Det tar svært lang tid å gå til sak. Regjeringen har plikt til å gi leietakerne et nytt sted å bo, og derfor er det umulig å si opp leieavtalene.

Carlos kan heller ikke selge sine to hus. Markedsverdien er rekordlav og boligmarkedet er paralysert på grunn av den usikre framtiden. Han sier at han dessuten risikerer å få konfiskert salgssummen for hussalget, eller bli beskyldt for å undergrave bankene fordi han har så mange kontanter på et tidspunkt med uttalt mangel på fysiske pengesedler og konstant tomme minibanker.

En månedslønn i Venezuela er på 500.000 bolivar. Ett kilo sukker koster 20.000 bolivar og 12 egg koster 40.000 bolivar. En gang i måneden får Carlos en statsfinansiert pakke proviant til 10.000 bolivar, med to kilo melkepulver, to flasker olje, tre kilo ris, tre kilo maismel, et kile sukker, ti pakker med pasta på 200 gram, kikerter, linser og fem bokser med tunfisk. Pakkene deles ut til fattige husstander uansett hvor mange som bor der.

– Hver dag bruker jeg timer i kø for å få tak i ulike varer. Sånn har det vært helt siden 2014, sier Carlos.

Tør ikke protestere

Carlos er frustrert over forholdene. Likevel deltar han ikke i protestene på gata. Han er redd for å dø. Bare i år er 126 drept i sammenstøt med sikkerhetsstyrkene.

Ved lokalvalget den 15. oktober stemte han ikke. Årsaken var at valglokalet hans rett før valgdagen ble flyttet flere hundre kilometer vekk. Det skjedde med flere hundre tusen andre velgere i områder der folk er kritiske til regjeringen.

– Forholdene her påvirker vårt sosiale liv. Vi møter ikke lenger venner fordi vi må være hjemme klokka 18, når det blir mørkt. Én ting er sikkert. Dette er ikke en revolusjon, og det er heller ikke sosialisme. Det er anarki og undertrykkelse. Hadde jeg vært yngre, så hadde jeg flyktet landet.

Les også

  1. Venezuela oppløses innenfra

Publisert:
  1. Venezuela

Mest lest akkurat nå

  1. – Det betyr mye for oss å holde åpent

  2. Da soknepresten måtte slutte mot sin vilje, ble givergleden halvert

  3. Rogaland er nederst på vaksinestatistikken

  4. Brudd mellom Nent og Telia – 470.000 kunder mister kanaler og strømmetjenester

  5. Lokal veterinær advarer mot valpefabrikker

  6. Stenger serveringssteder og forbyr arrangementer