– Jeg liker bare ikke å se folk drukne

For Chris fra den tyske byen Wuppertal er det en selvfølge at man må redde så mange flyktninger som mulig fra å drukne i Middelhavet. Han er en av nøkkelpersonene om bord på det tyske NGO-skipet «Sea-Watch 2». Vi ble med på et tokt i to uker. Det endte med fire dager hvor helvete brøt løs, og mannskapet balanserte på grensen av hva de tålte.

Under en redningsaktion cirka 60 kilometer fra kysten av Libya forsvinner bunnen i gummibåten med 125 flyktninger ombord. Fire mennesker drukner, en av dem er moren til en baby på ett år. Foto: Jacob Ehrbahn

  • Kjeld Hybel
Publisert: Publisert:
  • Denne artikkelen ble først publisert i juli 2017.

En tidlig lørdag sitter jeg på «monkey island», skipets høyeste dekk, og gransker horisonten gjennom en tung kikkert. Her er det fullt av oransje redningsvester og master med satellittantenner og annet navigasjonsutstyr.
Pluss trebenken jeg har satt meg til rette på.

Les også

Europeiske ministere møttes om båtflyktninger

Timer etter at Italia ba øvrige EU-land om hjelp til å takle strømmen av migranter over Middelhavet, diskuterte tre…

Det ligner en hagebenk, og et øyeblikk forestiller jeg meg at den står foran et sommerhus på en dansk kyst, og at jeg sitter og nyter brisen fra havet og gleder meg over at jeg ikke skal noe spesielt, og at verden virker helt i orden.

Så setter jeg kikkerten foran øynene igjen og tar en ekstra runde langs horisonten. 360 grader. Ingenting i sikte, bortsett altså fra Middelhavet.
Det er en drøy uke siden fotografen og jeg sammen med 15 andre besetningsmedlemmer kastet loss fra Malta om bord på det lille tyske NGO-skipet «Sea-Watch 2» og satte kursen mot den libyske kysten.

Med en avstand på 24 sjømil fra Libya patruljerer vi frem og tilbake mens vi speider etter mennesker fra Afrika, Midtøsten og innimellom også Bangladesh. Folk som prøver å krysse havet og nå frem til Europa, stuet sammen på åpne trebåter eller – for det meste – ti meter lange, skrøpelige gummibåter, som noen ganger er lappet sammen med gaffatape.
Jeg holder utkikk sammen med Florin, en stille og ettertenksom elektriker fra Romania, som i likhet med tre andre om bord til daglig jobber på et Greenpeace-skip.

Flyktninger seiler ut fra Libya i åpne trebåter som kan romme inntil 1000 mennesker. Men det vanligste er at de stuer seg sammen på gummibåter som denne. Foto: Jacob Ehrbahn

Havet er rolig. Vi har sola i ryggen. Og nå sier Florin:

– Jeg synes jeg kan se noe der ute på babord side. Sjekk det ut (…)
Jeg løfter kikkerten. Jo, det der kan godt være en flyktningbåt.
Det er ikke lett å få øye på en slik båt. De er tungt lastet med mennesker og ligger så lavt på vannet at de ikke alltid dukker opp på radaren. Så hvis vi ikke hele tiden gransker havet i kikkertene våre, risikerer vi å seile forbi en båt uten å oppdage den.

Inntil videre har dette toktet vært forholdsvis fredelig.

Skjønt, allerede den første morgenen fant vi riktignok en stor hvit gummibåt med 125 mennesker om bord. Vi begynte å evakuere de utmattede, dehydrerte og overopphetede passasjerene, og redningsaksjonen forløp i og for seg etter planen. Inntil bunnen på båten plutselig røyk, og menn og kvinner kjempet for ikke å drukne inne i båten.
Fire av dem kjempet forgjeves.

På vei til SAR-zonen (Search and Rescue) får Sea-watch 2 en melding fra MRCC om at det er en flyktningbåt i nærheten. Tre timer senere er der visuell kontakt med båten og «Sea-Watch begynner den første redningsaksjonen på årets sjette oppdrag. Foto: Jacob Ehrbahn

Vinden løyer

Så gikk det fem dager hvor ingenting skjedde. Vi patruljerte bare fra øst mot vest og tilbake igjen i den delen av den såkalte search and rescue-sonen, som ligger vest for Tripoli.

Frem og tilbake, frem og tilbake.

En natt kom et krigsskip bortom oss. På radaren kunne førstestyrmannen, nederlandske Rein, se at skipet lå og ventet ute ved styrbord. Plutselig satte det kursen mot oss.

Krigsskipet sikksakket mot «Sea-Watch 2» for å teste hvem som først endret kurs. Et regelrett chicken race! Til slutt strøk skipet foran oss på 300 meters avstand. Noe som er uhørt tett på når man har et stort og tomt hav til rådighet. Så forsvant det igjen.

– Det var helt klart et forsøk på å skremme oss, sa Rein neste morgen.

Han kunne ikke se hvilken nasjon skipet tilhørte.

Den slags skjer jevnlig for «Sea-Watch 2» og for andre NGO-skip som seiler rundt og fisker opp folk fra Middelhavet. EU har for lengst fått nok av alle disse flyktningene og migrantene som setter livet på spill for å nå frem til unionens kyster.

Når redningsfolkene finner ut at det er akutt syke pmennesker ombord i gummibåten, forsynes alle med redningsvester. Her er det 2. maskinist Thomas som deler dem ut. Foto: Jacob Ehrbahn

Stemningen i Europa er mildt sagt ikke på disse menneskenes side. EU støtter den libyske kystvakten, som i det siste har begynt å skyte etter flyktningene, og prøver på alle tenkelige måter å forhindre dem fra å forlate Afrika.

Dermed er det selvfølgelig irriterende at NGO-er som Sea-Watch seiler ut for å hjelpe de som ellers så godt som garantert ville ha druknet i Middelhavet. Sannsynligheten for at en av båtene rent faktisk klarer de 300 kilometerne over havet er nær null.

Bortsett fra episoden med det anonyme krigsskipet var det imidlertid fem fredelige dager.

Havet var for urolig til at libyske menneskesmuglere kunne få de billige og overfylte gummibåtene ut gjennom de sterke brenningene og videre ut på havet.

Les også

«Smuglerkongen» var visst melkemann

Politiet trodde at de hadde gjort sin viktigste pågripelse i kampen mot menneskesmugling.

Når flyktningebåtene er tømt, setter det italienske kystvakten fyr på dem. Foto: Jacob Ehrbahn

Båtene er vanligvis utstyrt med en beskjeden påhengsmotor som kun har hestekrefter nok til å holde en fart på tre knop, altså meget sakte.

Tenner på båtene

Den sjette dagen hadde imidlertid vinden lagt seg. Og på morgenen dukket en trebåt med ca. 140 mennesker opp i synsfeltet.

Litt senere dukket ytterligere tre trebåter opp. Og deretter en gummibåt. Det var nok å ta fatt på, men vi var ikke det eneste NGO-skipet på stedet. Leger Uten Grenser var der med det store velutstyrte skipet «Vos Prudence», spanske «Golfo Azzurro» fra Open Arms var der, og den lille tyske organisasjonen Sea Eye med «Seefuchs».

Det var med andre ord god dekning med NGO-er. Skip fylt med frivillige som bruker ferien sin på å være redningspersonell.

Nico fra Nederland er leder av Mission 6. Bak ham står den sørkoreanske skipskapteinen Kim. Foto: Jacob Ehrbahn

Og det var ingen panikk blant de totalt drøyt 700 flyktningene. Noen av dem begynte til og med å synge en sang. De kom fra Marokko, Egypt, Elfenbenskysten, Gambia, Senegal, Tunisia, Bangladesh og sikkert flere land jeg ikke fikk tak i. Etter hvert som flyktningene kom om bord på «Vos Prudence» seilte en liten patruljebåt fra den libyske kystvakten rundt og plukket med seg motorene fra de tomme fartøyene, før de tente på dem. Svarte søyler av røyk steg opp mot den blå himmelen.
Nå visste vi omsider hva en redningsaksjon gikk ut på.
Trodde vi.

Jeg sitter der på utkikksbenken og småprater med Florin om operasjonen dagen før idet vi får øye på flyktningbåten et stykke ut mot horisonten. Vi har et «target» som det heter.

– Gjør klar til å sette «Tornadoen» på vannet, lyder det fra høyttaleren.

– Hello, I’m Chris

«Tornadoen» er en av de to raske motorbåtene på «Sea-Watch 2». Den andre er «Delta». Uten de to små båtene kunne vi bare ha glemt alt om å redde noen på havet. Uten «Delta» og «Tornado» ville «Sea-Watch 2» være som en livredder uten armer og bein.

Kranen på akterdekket heiser «Tornadoen» på sjøen, mens åtte mann holder i de fire linene som skal forhindre båten å slå ukontrollert mot skipssiden. Så klatrer tyskitalienske Chris om bord. Det er stort sett alltid ham som sitter bak rattet på «Tornado».

Chris er 44 år, bor i Wuppertal og var tidligere mekaniker, men nå lever han av å importere verktøy fra Japan. Han bor alene med hunden sin Ivy, som passes av hans gamle skleroserammede mor når han ikke er hjemme. Og det høres jo nokså stille og rolig ut.

Samtidig har Chris også en annen side.

Han samler inn kassert mat fra supermarkeder i Wuppertal og deler den ut til hjemløse og andre sultne. Og en gang hvert år kjører han en lastebil med saker og ting til en hviterussisk landsby, hvor barna stadig lider under følgene av eksplosjonen ved atomkraftverket i Tsjernobyl, som for 31 år siden sendte en radioaktiv sky like over hodet på foreldrene deres.

Chris har mye energi – det er åpenlyst for alle. Han dykker, seiler og klatrer i fjell. Og hvis man har et såpass godt liv som han synes han har, så bør man også gi noe tilbake.

– Jeg liker å hjelpe folk. Og jeg liker ikke å se folk drukne. Mer er det ikke å si.

Det er ikke noe han gjør et stort nummer ut av. Jeg er faktisk nødt til å pine disse tingene ut av ham.

For en stund siden ga en av vennene hans et belte med en Supermann-spenne til ham, og selv om de fleste medlemmene av «Sea-Watch»-mannskapet innenfor hvert sitt felt er kompetente typer, så er Chris utvilsomt den eneste som kunne slippe unna med å spankulere rundt med et slikt belte på seg.

Nå pisker han fram over bølgene med «Tornado». Med seg har han den unge arabisktalende italieneren Gennaro, pluss den like unge tyske sykepleieren og brannmannen Max fra Hamburg.

De er raskt framme ved flyktningene, som seiler i en blå trebåt. Det er ikke så mange om bord, rundt 40, og ingen behøver akutt legehjelp. En moden mann, som av vekst er som en liten gutt, sitter i sin svarte treningsdrakt forrest i båten, som om han var en lykkebringende maskot som skal få passasjerene trygt fram. Han ligner en figur på et bilpanser, tenker Chris.
Max og Gennaro kaster redningsvester til alle på båten. Det er alltid det første man gjør. Og så drar man så rolig som mulig de første 10–12 menneskene over på «Tornadoen».

– Hello, I’m Chris. Welcome on board, sier mannen fra Wuppertal og frakter den første gruppen bort til «Sea-Watch 2».

Her løfter skipets maskinsjef, Jacob fra Hamburg, en baby ombord i «Sea Watch 2". Det er barn, kvinner og syke som bringes ombord først. Foto: Jacob Ehrbahn

Havets sjakaler

Gjestene installeres på den fremste delen av brodekket, hvor en utspent presenning gir dem litt skygge. Vi deler ut vannflasker. En mann kaster opp på dekk. Han er ikke den eneste som er sjøsyk. Jeg ser utover havet og ser to fiskebåter, nærmest bare joller med effektive påhengsmotorer, som kretser rundt den blå trebåten. De er ikke helt vanlige fiskere.

– Vi kaller dem motorfiskere, sier andremaskinist Thomas, en blid og tilbakeholden sjømann fra Rostock som har flere tokt i Middelhavet i sekken.

De neste dagene møter vi mange av disse fiskerne. Det er ikke sikkert de er menneskesmuglere, men de kan i det minste jobbe sammen med smuglerne.

De følger etter en flyktningbåt og venter på at et NGO-skip tømmer den for mennesker, før de fjerner motoren slik at den kan brukes på nytt til en ny flyktningtransport.

De kretser rundt flyktningene som sjakaler. Hvis mulig tar de også med seg selve båten.

Den tyske legen Robert forsikrer seg om at det ikke er noe alvorlig galt med en dehydrert og sjøsyk flyktning som har kommet til skipets sykestue. Foto: Jacob Ehrbahn

Når NGO-ene har tømt en båt for mennesker, merker de den med spraymaling, slik at andre skip som måtte få øye på fartøyet kan se at passasjerene er reddet, og ikke ligger på bunnen av havet.

Man skriver «SAR» for «search and rescue» og en dato. På siden av denne trebåten står det «SAR516», som kan bety at den ble tømt av et NGO-skip i mai 2016. Det er altså minst andre gang denne båten transporterer flyktninger ut på Middelhavet.

Jeg vender blikket og hilser på en høy mann som presenterer seg som Gabriel. Han er 26 år og fra Sør-Sudan. Gjestene våre er nesten utelukkende unge menn fra Nigeria, Sudan og Eritrea.

Det er et halvt år siden Gabriel begynte sin reise mot nord.
– Du vet, når man ser alle de menneskene bli drept, så vil man bare vekk. Lillebroren min ble drept av soldater, sier han.

Øynene hans har et hardt blikk når han forteller meg at han etterlot kona og sin 18 måneder gamle sønn i hjemlandet, hvor foreldrene hans og hans fem andre brødre også fortsatt befinner seg.

Da han ankom Libya ble han stoppet av bevæpnede menn som kastet ham i fengsel og sa han måtte ringe familien sin og få dem til å sende noen penger. Han hadde ingen familie, løy Gabriel. Så slapp de ham ut og tvang ham til å jobbe på byggeplasser. Han jobbet i tre måneder for å få plass på en båt til Europa. Nå drømmer han om å komme til England eller kanskje til Australia.

Mange flyktninger blir sjøsyke. For mange av dem er det første gang de er ombord i en båt. Foto: Jacob Ehrbahn

– Men jeg vet ikke, hvilke muligheter (…)

Jeg avbryter Gabriel midt i setningen fordi jeg plutselig ser en masse oransje redningsvester i vannet noen få hundre meter foran «Sea-Watch 2». Det er noe som ikke stemmer.

Den punkterte gummibåten

Samtidig som jeg har snakket med Gabriel har to store gummibåter fulle av flyktninger nærmet seg skipet vårt.

Den ene befant seg rett utenfor den libyske 12-sjømilsgrensen. En linje vi ikke under noen omstendigheter kan overskride. Gummibåten har alvorlige problemer. Motoren virker ikke, båten driver planløst omkring på havet med rundt 120 mennesker om bord.

Chris og hans «Tornado»-mannskap er på plass og kaller opp broen på «Sea-Watch 2». Chris foreslår å hoppe om bord i gummibåten og gjøre et forsøk på å fikse motoren – den slags er han god til.

Kim, vår sørkoreanske kaptein, sier nei. Han beordrer Chris til å feste et tau til gummibåten, slik at de kan trekke den lenger unna libysk farvann før vi kan fortsette redningsaksjonen.

Det er imidlertid ikke bare gummibåtens motor det er noe galt med. Det er også noe galt med fronten av båten, noe Chris finner ut etter han har bundet fast tauet og begynner å trekke i den.

Båten beveger seg merkelig sidelengs.

Mens Chris gir «Tornado» gass holder Max øye med gummibåten. Plutselig hører han lyden han har minst lyst til å høre: PFFFFFFT (…) Den forreste enden av den fullstappede båten er punktert. Den slipper ut luft.

– Kapp tauet, Max, roper Chris, som vil sikre at «Tornadoen» bevarer sin manøvreringsdyktighet.

En gummibåd fyldt med flygtninge punkterer, da Chris og hans folk prøver at trække den væk fra libysk farvand. Mange falder i vandet, adskillige uden redningsvest. Gruppen i forgrunden bevarer roen og holder sig samlet for at beskytte kvinden i midten, der ikke har redningsvest på. En gravid kvinde drukner, og den døde krop driver rundt mellem dem, der stadig kæmper for deres liv. Foto: Jacob Ehrbahn

Han seiler tettere på gummibåten og begynner raskt å dele ut redningsvester til passasjerene på den nå langsomt synkende båten, men folk står og sitter så tett at det er vanskelig for dem å få vestene ordentlig på seg. De som står ytterst presses bakfra av de mange menneskene som så smått har begynt å få panikk.

Etter 5–10 minutter havner de første i vannet.

Selv en «Tornado» kan synke

I mellomtiden har vår andre speedbåt, «Delta», begynt å dele ut redningsvester til folk på den andre gummibåten, som befinner seg et godt stykke unna den punkterte båten.

Bak rattet på «Delta» sitter den erfarne Greenpeace-kapteinen Sabine, og hun har den tyske legen Robert og elektrikeren Florin med i båten. Siste mann om bord er Politikens fotograf.

Det er flere NGO-skip i nærheten av oss nå. «Phoenix» fra organisasjonen Moas, «Juventa» fra Jugend Rettet og spanske «Golfo Azzurro». «Sea-Watch 2» var likevel først på stedet, og det er vi som leder operasjonen.
Nå hører «Delta»-mannskapet Chris rope i radioen.

– Det er folk i vannet! Folk drukner! Folk DRUKNER!

Da en svær gummibåt går lekk og synker, tar Chris, med hvit hjelm, så mange flyktninger ombord i sin båt at den også nesten synker. Foto: Jacob Ehrbahn

Sabine reagerer umiddelbart. Hun snur «Delta» og presser gasshåndtaket helt i bånn. Med 30 knop i timen fyker båten bortover vannet. Å sitte på den lille båten som holder den hastigheten er litt som å ri på en hissig okse.
I løpet av få minutter er de fremme ved «Tornado» og den synkende gummibåten. Det er et foruroligende syn som møter dem.

Chris og teamet hans har reddet en del mennesker opp på den ekstra gummiflåten er bruker som en slags tilhenger for å transportere redningsvester. Flåten er hektet opp på siden av «Tornado».

Men Chris har også – stikk motsatt med instinktet sitt – hentet folk om bord på «Tornado». Kanskje 22 mennesker. Altfor, altfor mange.

– Jeg ville bare ha barna opp av vannet. Og dem uten redningsvester, sier han, når vi et par dager senere gjennomgår forløpet.

– Det havnet stadig flere i vannet. Det var sinnssykt. De var overalt rundt oss. Jeg var så glad for at propellen på «Tornado» var beskyttet med netting. Hvis ikke (…)

Den setningen er det ingen grunn til å fullføre.

Chris er den som først og fremst fører «Tornadoen», en av de hurtiggående båtene. Her snakker han med en av flyktningene. Foto: Jacob Ehrbahn

Den ekstremt sjødyktige redningsbåten, som ikke burde kunne synke har alvorlige problemer. Den store motoren står halvveis under vann, men merkelig nok går den ennå. Men ikke særlig lenge. Plutselig stanser motoren. Dermed også pumpen som hadde kjempet for å tømme «Tornado» for vann.

– Det var da jeg tenkte at vi virkelig var i trøbbel, sier Chris.

– Jeg tok begge radioene og ropte: «Båten er overfylt.»

– «Vi synker».

Max hopper i vannet

Chris river av hjelmen sin, gir den til en mann og sier til ham:
– Hvis du vil leve, så kjemp for det!

De øser vann ut av båten med skoene deres eller hva enn de har å øse med. Også tolken Gennaros hjelm blir til en øse. Det samme blir Roberts. Han kaster den over fra «Delta» til en mann på «Tornado». Flere flyktninger hopper fra «Tornado» til «Delta».

Det er omtrent på dette tidspunktet at sykepleieren og ambulansesjåføren Max får øye på en gravid kvinne i vannet. Hun har ikke på seg redningsvest. Max roper til Chris at han er nødt til å hoppe etter henne. Chris hører det ikke – det er for mye støy rundt ham – men han ser at Max tar sats.

Max sparker av seg støvlene sine i vannet og får berget kvinnen bort til «Tornado». Selv svømmer han til «Delta», som nå er i full gang med å hente folk opp av vannet.

Også et par fiskere begynner å laste druknende om bord i jollene deres.
Fotografen på «Delta» har kameraet hengende rundt halsen mens han sammen med Florin trekker folk i sikkerhet. De griper tak i en arm. Et bein. Kaster folk ned på bunnen av «Delta». Flere har mistet buksene sine i vannet. Et par ganger når båten beveger seg i retning neste offer lykkes fotografen med å knipse et bilde.

Denne kvinnen ble reddet siste sekund fra å drukne da bunnen i gummibåten sprakk opp. Hun var i sjokk da hun ble løftet ombord i båten. Foto: Jacob Ehrbahn

Fikk start igjen

Chris roper til folk rundt seg at de må ta av seg redningsvestene sine og kaste dem ut til de som er i ferd med å drukne.

Så lykkes han med å få i gang motoren igjen. Dermed virker også pumpen. Langsomt, langsomt lykkes han med å manøvrere «Tornado» bort til «Sea-Watch 2». Han får folk om bord, tømmer «Tornadoen» for vann og seiler tilbake til den punkterte gummibåten, som fortsatt flyter rundt med noen av de forferdede flyktningene.

Underveis oppdager Chris enda en gravid kvinne. Hun flyter rundt i havoverflaten med hodet ned.

Han tar den døde om bord. Hun har skum rundt munnen og vidåpne øyne. Chris dekker til ansiktet hennes og tar fatt på å transportere de siste menneskene fra gummibåten til «Sea-Watch 2».

Når alle overlevende er i sikkerhet rekker noen en svart likpose og en båre ned til Chris. Lederen av dette Sea-Watch-toktet, Nico fra Amsterdam, hopper ned i «Tornadoen» og hjelper Chris og Gennaro med å få den døde kvinnen i posen og opp på båren.

Sea Watch har et eget fly som rekognoserer i området. Foto: Jacob Ehrbahn

Oppe på dekk hjelper jeg førstestyrmann Rein med å bære båren med den døde kvinnen bakerst på akterdekket. Vi trår mellom utmattede flyktninger, som nå ligger overalt på skipet, de fleste innhyllet i gylne, glitrende redningstepper.

Velkommen, «Charlie Papa»

Få timer senere rekker noen en sprelsk baby opp til meg fra en av speedbåtene. En jente som bare er noen uker gammel. Hun betrakter meg ubekymret. Det er i overkanten av hva jeg tåler, men det varer kun få sekunder før hennes mor også strever seg om bord. Skjelvende av overanstrengelse overtar hun barnet sitt.

Hva mer er det å si om denne lørdagen?

Ikke annet enn at det hele begynner å flyte sammen i hodet mitt. Og ikke bare i mitt hode. De fleste av mannskapet har det sånn. Den ene gummibåten etter den andre dukket opp. Vi mister oversikten over hvor mange og i hvilken rekkefølge. Noen tømmes av andre NGO-er. 212 mennesker kommer om bord på «Sea-Watch 2», teller oppdragsleder Nico seg frem til.

Jeg har en følelse av at det er flere.

En av dem er den gravide kvinnen Max hoppet i havet for å redde. Hun har fått i seg mye sjøvann blandet med den ekstra syreholdige bensinen som disse gummibåtene bruker. Verken Robert eller vår andre lege Steffi har erfaring med den slags, så de ringer rundt til de andre NGO-skipene i området etter råd.
Og etter ekstra oksygen. Kvinnen har et sterkt behov for oksygen.

Når flyktningene har fått på seg redningsvester, fraktes de til en av NGO-skipene eller til skipet fra den italienske kystvakten. Her er Sabine og Florin på vei til «Sea Watch 2" med «Delta». Foto: Jacob Ehrbahn

En lege kommer straks susende fra «Juventa» med surstoff og erfaring. Også «Golfo Azzurro» sender ekstra oksygen. Og kvinnen og hennes ufødte barn klarer seg.

Snart dukker også et veldig stort skip fra den italienske kystvakten opp, som går under navnet «Charlie Papa». Så godt som alle redningsaksjoner i farvannet koordineres av kystvaktens kommandosentral i Roma, MRCC, men det har etter hvert blitt sjeldent at italienske skip selv assisterer under operasjonene.
Som regel nøyer de seg med å se på.

I dag er et unntak. «Charlie Papa» tar samtlige reddede flyktninger om bord.
Når den siste gjesten har forlatt båten samler vi sammen de krøllete, isolerende redningsteppene, tomme vannflaskene og bunkene med gjennomvåte klær.

Det bare fortsetter

Neste morgen begynner alt på nytt. Jeg hopper selv om bord i «Delta» og suser med Florin bak rattet og andremaskinist Thomas som den erfarne hjelperen ut til en posisjon hvor det skal finnes en trebåt med rundt 80 mennesker om bord.

Det er, kan man si, VIP-utgaven av en flyktningbåt. Folk har litt plass og ingen er akutt syke. Det haster ikke voldsomt med å få den tømt, vurderer vi.
Og nå begynner for øvrig gummibåtene å dukke opp. Vi pisker videre.
Den første er stappfull av mennesker. Vi nærmer oss forsiktig fra akterenden og ber folk holde fast i et par tau slik at båtene våre kobles sammen, og de første kan komme seg trygt om bord på «Delta». Dette rådet ignorerer de forreste mennene. Så snart vi er innenfor rekkevidde kaster de seg om bord på båten vår. De velter ned på gulvet.
De har fått nok av gummibåten.

De mest forkomne av flyktningene legger seg på dekket utenfor klinikken mens de venter på at en lege skal se til dem. Foto: Jacob Ehrbahn

Vi fyller «Delta» og frakter flyktningene over til «Juventa» fra Jugend Rettet, som er Sea-Watchs nærmeste allierte.

Folk stinker av bensin. Drivstoffdunkene om bord er aldri tette. Bensinen renner ut i bunnen av båtene og blander seg med saltvann og urin til en etsende syre som gir folk stygge forbrenninger.

Som regel går det verst utover kvinnene, fordi de av sikkerhetshensyn plasseres midt i gummibåten, sittende på gulvet.

Motorfiskere

I dag er det massevis av motorfiskere på havet. Når vi har tømt en gummibåt, stjeler de påhengsmotoren. I ett tilfelle tar de motoren mens det fortsatt er flyktninger om bord. Og så roper fiskerne til oss at de har sett enda en gummibåt et par sjømil unna.

Hva skal vi så gjøre? Skal vi ignorere dem for å unngå å bli beskyldt for å samarbeide med menneskesmuglere?
Det har NGO-ene lenge blitt beskyldt for. Europeiske politikere, spesielt på høyrefløyen, hevder at menneskesmuglerne inne ved den libyske kysten ringer til NGO-skipene når de sender et av de miserable, overfylte fartøyene ut på havet. Bare sludder fra ende til annen.
Men nå ligger altså disse fiskerne her og peker oss i retning neste båt. Hva pokker gjør vi?

Vi setter opp farten og kjører etter fiskerne til gummibåten. Alternativet er at menneskene om bord drukner. Sånn er det bare.

Det blir en travel søndag. Skipet vårt fylles på nytt av flyktninger. På slutten av dagen tar «Charlie Papa» også denne skaren om bord, slik at de blir fraktet til en italiensk havn.
Etter at vi har rengjort skipet, og et par besetningsmedlemmer tar et par lette dansetrinn på dekket, lyder kapteinens stemme over høyttaleranlegget:
– Vi har et nytt target.

Chris snakker italiensk

Et par ganger av denne helgen sier Nico til Chris at han må ta seg en pause. Det er absolutt ikke Chris’ stil.

Han adlyder likevel og balanserer seg rundt mellom de liggende og sittende flyktningene på dekket av «Sea-Watch 2». Han setter seg på huk og sier et par oppmuntrende ord til en kvinne med en gutt ved navn Simon som kanskje er et halvt år gammel. Chris hjelper andre med å fylle vannflasker fra en av slangene vi har montert til formålet. Han renser sårene på noen av de forbrente kvinnene.
Kort tid etterpå er han tilbake på «Tornadoen».

På ett tidspunkt, mens han pendler med flyktninger mellom vårt skip og «Charlie Papa», roper den italienske kapteinen ned til ham at han er skikkelig lei av at NGO-er som Sea-Watch ikke kan holde nøyaktig regnskap med hvor mange flyktninger som tas om bord på skipet.

– Takk, herr admiral, roper Chris spydig tilbake, og tilføyer for seg selv, «forbanna idiot».
Dagen etter skriker italieneren igjen oppe fra broen:
– Jeg har gjort redningsarbeid som dette i sju år. Jeg vet faen meg hva jeg driver med!

Under en stor operasjon med mange flyktninger, samarbeider flere NGO-skip for å redde alle båtflyktningene. Foto: Jacob Ehrbahn

– Ja, vi har gjort dette i 12 dager, og vi er allerede bedre til det enn dere er! roper Chris tilbake.

Likevel tar han av seg hatten for det italienske skipet, fordi det faktisk vendte tilbake til området søndag kveld da vi fikk vårt ekstra target.
Det var enda en gummibåt som var i ferd med å synke.
– Jeg trodde ikke at den drittsekken av en kaptein ville komme tilbake. Men de kom i 40 knop. Jeg hadde ellers sett for meg de døde ansiktene i vannet, sier Chris.

Først brente de barna

Blant mannskapet på «Sea-Watch 2» er en tysker i 40-årene med langt hår samlet i en hestehale. Det er Axel Grafmanns.

Til daglig er det ham som styrer den lille organisasjonen fra hovedkontoret i Berlin. Nå har han for første gang blitt med på et tokt for å kjenne på kroppen hva det vil si å redde mennesker i Middelhavet.

Selv om han i og for seg er øverste sjef for selskapet, overlater han taktfullt beslutningene til Nico og Kim. Til gjengjeld jobber han som alle oss andre med flyktninger og alt annet av oppgaver som finnes på et skip.

Axel ber mer om å la være å skrive etternavnene på mannskapet, fordi Sea-Watch-frivillige tidligere har blitt utsatt for ubehagelige angrep fra folk som helst så at man lot flyktningene drukne.

Idet vi nærmer oss slutten på det to uker lange oppdraget, sitter jeg sammen med ham på brodekket og gjør opp en slags status.

Alle lidelsene...

– Det er vanskelig å si hva turen har betydd for meg. Jeg er fortsatt dypt berørt av bildene jeg har på netthinnen. Alle lidelsene (…) Jeg tenker på at vi fra mannskapet får en psykologisk debrifing når vi kommer hjem. Men disse menneskene, flyktningene, de får ingen støtte overhodet (…), sier Axel.

– Det er som en science fiction-film. Vi lever i to helt forskjellige soner. De lever i drittsonen. De har ingen fremtidsutsikter, ikke en sjanse. Deres eneste mulighet er en gummibåt på havet.

Han ser absolutt ingen tegn til at situasjonen vil endre seg. Ingen politisk vilje til å ta fatt der det virkelig vil bety noe, nemlig ved å endre forholdene i landene folk flykter fra.

Denne kvinnen var nærmest livløs da hun ble reddet. Tolken Gennaro tar seg av henne. Foto: Jacob Ehrbahn

Det slår ham hvor lite vi vet om disse landene.
– En fyr fra Sør-Sudan sa til meg: «Vel, de brente barna i landsbyen min. Så drepte de kvinnene, fordi de ville være sikre på at det ikke ble født flere barn.» Det gikk opp for meg at jeg ikke visste noe om Sør-Sudan. Men hvordan kan vi hjelpe folk, når vi ikke vet noe om dem?

Siste gummibåt

På mange måter ligner flyktningenes historier på hverandre. I hvert fall dem jeg selv snapper opp om bord, mens jeg deler ut vann og tepper, og viser folk hvor toalettene er.
Det er kun bruddstykker av livshistorier fortalt på sporadisk engelsk. De handler vanligvis om bestialske overgrep, borgerkrig, drepte familiemedlemmer, bombede landsbyer.
Slikt man flykter fra.

Så ankommer man Libya og slutter seg til en million flyktninger som allerede venter på en gummibåt. Her blir man fengslet, satt i leirer, torturert, solgt som slave og – hvis man er kvinne – voldtatt igjen og igjen og igjen. For noen holder det på i 3-4-5 år.
Det er ingenting å si på at noen av flyktningene som noe av det første kaster sine libyske pengesedler på havet straks de kommer om bord på «Sea-Watch 2». Goodbye, Libya!

I tillegg handler det jo om drømmen om at ting kan være annerledes. Drømmen om at Europa er et sted man kan leve.

134 flyktninger ble reddet av Sea Watch 2" etter at de hadde seilt rundt på havet i tre døgn. De gikk tom for vann den andre dagen. Tre flyktninger døde fordi de falt overbord. Foto: Jacob Ehrbahn

Ghaneseren Isaac

Det er en historie i stil med den ghaneseren Isaac forteller meg. Han forteller meg det mandagen etter helgen hvor flyktningene bare fortsatte å strømme på. Tidlig mandag morgen ringer kommandosentralen i Roma og spør om vi kan finne en stor gummibåt som ligger og driver omkring ikke mange sjømil unna den libyske kysten.
Vi kan da prøve, svarer toktets sjef, Nico, som i likhet med oss andre begynner å bli litt frynsete i kanten.

Noen timer senere er vi framme ved den angitte posisjonen og setter «Delta» på vannet.

Nico ringer til Roma og ber om tillatelse til å ta de rundt 130 menneskene om bord. Svaret er ja, så lenge vi ikke seiler inn i libysk farvann. Faktisk kan vi i kikkerten se skorsteiner og fabrikker inne på kysten.

Gummibåten driver mot nord i vår retning. Vekk fra Libya. Allerede på avstand kan Sabine, som styrer «Delta», se og høre at disse flyktningene er fra seg. De roper og vifter med armene.
«Delta» gir dem noe bensin, slik at de selv kan seile det siste stykke bort til «Sea-Watch 2», hvor de får lov til å fortøye seg rett ved skipssiden. Nico hopper ned i båten og prøver å berolige folk.
Så begynner vi å ta dem om bord.

Velkommen til Europa

Vi har sett mye de foregående tre dagene, men vi har ikke sett noen som er så medtatte som menneskene som nå sleper seg om bord på skipet vårt. De ligner spøkelser.
Flere synker om på dekk så snart de er om bord. Med forsteinede ansikter. Mange av menneskene er kun iført underbukser.
Jeg stikker hodet utover siden av skipet og ser ned i den nå tomme gummibåten, hvor resten av klærne deres ligger spredd utover bunnen av båten – søkkvåte klær. Midt i båten står Nico, den erfarne redningsmannen, som er profesjonell klatrer.
Jeg har aldri sett ham så rystet.

Når flyktningene har kommet i sikkerhet ombord i Sea Watch 2 synker de ofte sammen etter den traumatiske opplevelsen. Andre kollapser. Foto: Jacob Ehrbahn

Vi hjelper folk til rette på ankerdekket foran og på brodekket. De åtte kvinnene får plassene med mest skygge. En av dem er gravid og føler seg virkelig dårlig. Isaac er mannen hennes. Han spør meg først om han kan ta en kjapp dukkert for å kjøle ned forbrenningene sine. Han trekker ned underbuksene sine og viser meg sårene.
Så forteller Isaac at de har vært på havet i tre dager, og at de gikk tom for vann andre dag. Smuglerne, som sendte dem av sted fra Libya, forsikret dem om at det kun ville ta 3–4 timer å nå frem til Italia. Det ville være som å krysse en bred elv.
De seilte og seilte, og de mistet orienteringen, og etter tre dager befant de seg fortsatt tett på den libyske kysten.
Dagen før hadde seks mennesker havnet i sjøen. Tre av dem druknet, forteller en av kvinnene meg gråtende. Hun sto nær en av dem som døde.

Soldater i vernedrakter

«Sea-Watch 2» er nå alene på havet. Det er ingen andre NGO-skip. Ingen italiensk kystvakt. Vi har ingen anelse om hva vi kan tilby våre nye gjester. Vi gir dem vann, det er klart. Vi gir dem litt å spise. De får redningstepper. Og når mørket legger seg finner vi også frem varme tepper til dem.
Så melder den italienske kystvakten at de vil sende to mindre – men virkelig raske – båter fra øya Lampedusa. De vil kunne møte oss seks timer senere.
Klokken er ett natt til tirsdag når den første av de italienske båtene legger seg inntil siden av oss.

Ti timer etter at de er reddet, blir de siste flyktningene hentet av den italienske kystvakten. De tar dem med til Lampedusa. Foto: Jacob Ehrbahn

Det er høyteknologiske båter, og soldatene på dekk er iført hvite vernedrakter, gummistøvler og gummihansker. Noen av dem har på seg masker foran nese og munn. De ligner noe som skal bekjempe en dødelig smittsom sykdom. De ligner vesener fra en annen planet.

Flyktningene, som etter ti timer om bord på «Sea-Watch 2» har falt til ro, ser skrekkslagne ut idet de lar seg trekke om bord på de italienske båtene. Soldatene skriker til dem. Sparker dem.

Jeg står på akterdekket sammen med førstestyrmann Rein og betrakter den brutale overdragelsen.

– Drittsekker, mumler Rein.

– Hva tror du venter disse menneskene, spør jeg.

– De frakter dem til Lampedusa hvor de vil plasseres i leirer. De fleste av dem vil på et tidspunkt bli sendt tilbake til landet de kommer fra. Resten av dem vil få et elendig liv i Europa, sier han.

Når alle flyktningene har seilt vekk rydder vi opp på skipet. Etterpå møtes det meste av mannskapet på forreste brodekk. Klokken er drøyt to om natten. Det går en stund før noen sier noe.

Så tar Florin ordet.
– Det var det? spør han.

Nico nikker. Det var det.

Ifølge hans lille notatblokk har vi de siste to ukene vært med på å redde 14 båter. Minst 1.400 mennesker. Dessverre var det fem som døde. Og nå drar vi tilbake til Malta.

Aftenbladet/Politiken

Publisert:

Mest lest

  1. Nå skal Viking satse på kvinnelaget - vil til Toppserien fortest mulig

  2. Rundt 100 elever satt i karantene

  3. De savnede i Frafjordheiene er funnet av frivillige letemannskaper

  4. Frykter for jule­stemningen i Stavanger

  1. Flyktninger
  2. Middelhavet
  3. Libya