Rapport fra klimakampens frontlinje

TYSKLAND: I landsbyen Lützerath kjemper en flokk unge mot de store gravemaskinene som i jakten på brunkull har gravd seg helt frem til byskiltet, og ikke har tenkt å stanse der. Aktivistene bor i trærne og forbereder seg på det store slaget.

  • Kjeld Hybel
    Aftenbladet/Politiken
  • Erik Jensen
Publisert: Publisert:

De skuler ondt etter oss, i det vi praktisk talt triller direkte gjennom brunsjen deres i vår bensindrevne bil. Om de visste at vi var journalister ville de sikkert ha skult dobbelt så ondt. Disse folkene hater mediene nesten like mye som de hater fossilt brennstoff.

Vi parkerer rundt hjørnet, på en vei som før i tiden fortsatte til neste landsby. Nå er den delt i to og slukt av enorme gravemaskiner.

Blindveien er det eneste som skiller landsbyen Lützerath fra det kolossale krateret gravemaskinene har skapt i jakt på brunkull. Den åpne gruva, Garzweiler, strekker seg så langt øyet rekker. Og akkurat her, på den andre siden av veien, nærmest på kanten av krateret, sitter rundt femti aktivister og spiser brunsj. De sitter benket ved bord mellom en gammel campingvogn og et partytelt og er omgitt av store bannere som alle bærer det samme budskapet: At energi-giganten RWE skal droppe utvinningen av kull, og det øyeblikkelig.

På klimaaktivistenes nettsted har vi lest at «alle er velkomne til brunsj», så vi kjører dit uanmeldt. Det er en liten times kjøring vest for Köln. Det siste stykket går gjennom skog og bølgende jordbruksområder.

I Lützerath ruller vi forbi en gammel gård og to hus som har fått dører og vinduer spikret igjen. For å være helt sikker på at aktivister ikke flytter inn har RWE også gjerdet husene inn og plassert ut vakter bak gjerdet. Dramatiske bilder av mennesker som kastes ut av hus gjør seg dårlig i mediene.

Vi kjører gjennom spøkelsesbyen og parkerer ved aktivistene, hvor vi entrer brunsjen. De flytter ikke akkurat på seg for å gi plass til oss. De sitter bare der, i sine svette T-skjorter, og later som om vi er luft. Men plutselig reiser en ung, kortklipt kvinne seg og sier hei. Ja, hun virker til og med glad, nesten begeistret, for å se oss. Hun sier at hun heter Salome Dorfer.

De sitter benket ved bord mellom en gammel campingvogn og et partytelt og er omgitt av store bannere.

Kampen om kullet

– Vi er her for å forsvare Lützerath og den lille skogen, sier Salome og nikker mot trærne bak brunsjleiren.

Og for å bekjempe de katastrofale konsekvensene av klimakrisen, tilføyer hun.

– Under hver eneste kvadratmeter av jorda vi står på her, befinner det seg gjennomsnittlig 46 tonn med kull. Det betyr at hver kvadratmeter vi kan forsvare, innebærer at mindre CO₂ blir sluppet ut.

Rheinisch-Westfälisches Elektrizitätswerk (RWE) har planer om å grave vekk hele Lützerath. I tillegg til fem andre landsbyer i nærheten: Oberwestrich, Unterwestrich, Kuckum, Beverath og Keyenberg. Mange av innbyggerne har for lengst mistet håpet og sagt ja til å flytte.

Men i Lützerath har innbyggertallet økt i sommer, i takt med at flere og flere aktivister har slått seg ned i den lille byen. Aksjonen begynte for omtrent ett år siden, og Salome har vært her siden den gang. Hun er talsperson for «Lützerath Lebt» («Lützerath lever»), og forteller om situasjonen med smittende energi.

Det er selvfølgelig positivt at den tyske regjeringen vil legge ned de kullfyrte kraftverkene senest i 2038. Men det er alt for sent om man skal ha noen forhåpninger om å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader. Og faktisk har Tyskland, klodens fjerde største industrinasjon, for lengst brukt sitt CO₂-budsjett, mener aktivistene. De har heller ikke vansker med å finne forskning som støtter teorien.

– Derfor krever vi en øyeblikkelig stans i utvinningen av kull, sier Salome.

– Men selv om det er bestemt at kullkraftverkene skal legges ned, fortsetter RWE med stor styrke. De finner hele tiden på nye unnskyldninger for å fortsette å bruke kull.

Ut mot veien har aktivistene klistret opp bilder på et sort kors. En dyster kollasj over alt det de kjemper imot. Osende kullkraftverk, skamferte landskap og ødelagte kirker. Et bilde av kristendemokraten Armin Laschet har fått en prominent plass i kollasjen. Han er roten til at det onde, skal man forstå, og henger på korset og kikker mot gruven med et uheldig glis.

Armin Laschet er ikke bare delstatsminister i Nordrhein-Westfalen. Han er også den mest sannsynlige forbundskansleren i Tyskland når Angela Merkel om kort tid går av. Og dersom det blir ham som skal avløse henne, behøver ikke RWE og de andre tyske industrigigantene å frykte noen drastiske inngrep for klimaets skyld. Laschet står for et grønt skifte som ikke skal gjøre skade på næringslivet. Ingen skal trekke i nødbremsene.

– Kom, så skal jeg vise dere rundt, sier Salome.

Robin Hood

Vi traver langs kanten av den lille skogen. I trekronene er det bygget små hus, og mellom stammene er det hengt opp bannere. På ett av dem står det «Å forsvare liv er ingen forbrytelse – løslat Ella».

Ella kjempet for Dannenröderskogen i Hessen i fjor. Skogen skulle felles for å gi plass til en utbygging av motorvei A49. Ella – et navn like oppdiktet som Salome – skal ha svingt seg fra trærne i et 15 meter langt tau og sparket en kvinnelig betjent et par ganger i ansiktet og gitt en annen politibetjent et kne i øyehøyde. Hun ble dømt til to år og tre måneder i fengsel for vold mot politibetjentene.

Atskillige steder i Tyskland okkuperer miljøaktivister truede trær og skoger. En av de mest berømte aksjonene fant sted i Hambacher Forst, bare tre mil fra Lützerath. Også her sto RWE klar med motorsager og gravemaskiner, men etter ni år med protester bestemte politikerne seg for å frede skogen.

Likevel bor det fortsatt aktivister i Hambacher Forst, siden RWE i flere tiår har pumpet grunnvannet vekk fra skogkanten, forklarer Salome.

– Det betyr at skogen ikke lenger får det vannet den trenger for å leve. Den dør langsomt. Derfor fortsetter protestene, sier hun.

Den halve seieren i Hambacher Forst har oppmuntret klimabevegelsen, sier Salome. Om man bare holder ut er det åpenbart mulig å beseire overmakten. Men er det også håp for Lützerath?

– Det er vanskelig å si, vedgår hun.

Hun peker på en naken jordlapp hvor det sto et par hus for få måneder siden. RWE er allerede godt i gang. Og energiselskapet har satt en dato for Lützeraths endelige utslettelse: 1. november.

Salome dykker inn i skogen med oss i hælene. «Adgang på eget ansvar», står det på et regnbuefarget skilt. Hun peker opp i været.

– Det trehuset der oppe vil vi gjøre ferdig i dag, sier hun.

Det må være omtrent på denne måten Robin Hood innrettet seg i Sherwoodskogen. Fuglene synger mens vi krysser en liten eng, og så er vi fremme ved Salomes tårnhøye tre, hvor en gruppe nyankomne aktivister er i ferd med å motta klatreundervisning med klatretau og karabinkroker. Med noen få akrobatiske grep svinger Salome seg opp i hytta, åtte meter oppi treet.

Da hun har kommet ned til oss igjen, spør vi henne: Hva om det skulle gå godt for De Grønne ved valget 26. september? Er det da håp om en mer resolutt håndtering av klimakrisen?

– Det er det store spørsmålet, svarer Salome.

– Ingen partier har stilt tilstrekkelige krav til klimapolitikken i sitt program. De Grønne snakker ganske visst om å straks stanse kullet og vil ha omveltninger på samferdselsområdet, men helt klart formulerer de seg ikke. For dem handler det om å bli valgt, og tale til menneskene som ennå ikke har forstått at det er nødvendig å handle nå, sier hun.

Men kanskje vil de ekstreme oversvømmelsene i sommer, noen kilometer sør for Lützerath, få mange tyskere til å ta klimaendringene på alvor. Det er i det minste det Salome håper på.

– Dessverre er det sånn at folk først må se klimakatastrofen rett utenfor døra, før de innser at vi er nødt til å endre noe. Nå ser man hva det dreier seg om.

Vi har returnert til brunsjen, som er i ferd med å gå i oppløsning. Salome peker på en mann i en falmet, grønn skjorte. Det grå håret hans gjør at han skiller seg ut fra flokken. Det er Eckhard Heukamp, den siste bonden i Lützerath.

Reddet familiens gravstøtte

Eckhard Heukamp er 56 år gammel og er én av få gjenværende av de opprinnelige innbyggerne i landsbyen, som dypest sett består av en klynge hus som grupperer seg rundt gården hans. Den har tilhørt familien i fire generasjoner.

– Så naturligvis vil jeg ikke flytte. Dette er hjemmet mitt og arven min, sier han.

– Men jeg blir nok jaget ut av politiet. Loven er skrudd sammen slik at ingenting kan stoppe RWE. Det er latterlig, for vi har jo egentlig ikke bruk for brunkull lenger.

Før det slutter skal imidlertid den siste fortjenesten pines ut av kullet. RWE tjener også en skilling på å innrette utsiktspunkter flere steder på kanten av de vidstrakte, åpne gruvene. Med spisesteder, minigolf og en lekeplass hvor små kan kose seg mens far og mor nyter utsikten over det ødelagte landskapet.

Eckhard Heukamp har ennå ikke gitt opp. Han fører sak mot RWE ved forvaltningsdomstolen i Aachen. Sjansen for å vinne frem og altså redde gården er «fifty-fifty», sier han. Vurderingen er nok lovlig optimistisk. Han har allerede mistet 49 av sine 80 hektar.

De har tilbudt ham ny jord så langt vekk som i den østlige delstaten Brandenburg. Han kjørte til stedet for å se det med egne øyne, men takket nei til tilbudet. Brandenburg rammes nemlig jevnlig av tørke, og jorda er dårligere der enn her, forklarer bonden. Og så er det jo her han hører til da.

I sin ellers ensomme kamp mot det mektige energikonsernet har Eckhard Heukamp invitert aktivistene til å bo på garden. Han gir også losji til kunstnerparet Helge Hommes og Saxana Schoetsch, som jobber med et stort maleri i den gamle låven. Det forestiller en gravemaskin som eter seg gjennom trær og hus og er i ferd med å sette tennene i en kirke. Verket rommer også elementer av et barnerom med Mowgli og en babyelefant på veggen.

– Det er for å vise hvordan uskylden står overfor dette grådige monsteret som truer naturen og landsbyene. Det er på tide å gi naturen taktstokken, sier Helge Hommes i det vi kikker inn i låven sammen med Eckhard Heukamp.

Kunstneren har malt atskillige bilder fra truede skoger, og er flere ganger blitt truet av politiet. I Hambacher Forst fikk han forbud mot å male.

– Det er visst første gang siden 1930-tallet at en tysk maler har fått forbud mot å male, sier han.

Ute på gårdsplassen står flere traktorer og en skurtresker. Det vakre våningshuset er fra 1763. Ved siden av inngangen lener en gravstein seg opp mot muren. Den bærer navnene til en rekke av Eckhard Heukamps forfedre, som lå begravet i en naboby som ikke lenger eksisterer. Han reddet gravstøtten da RWE fjernet kirkegården.

Inne i huset står flytteeskene stablet, som om Eckhard Heukamp var klar til å flytte når som helst. I flere rom får rotet lov til å flyte, for man vet jo aldri når det er slutt og for sent til å tenke på å rydde opp. Han liker seg best ute på gårdsplassen. Å sitte der og høre fuglene synge er selve lykken for ham. Om et par måneder er det antakelig slutt på det.

– Jeg har ikke så sterke følelser omkring det lenger, hevder han.

– Det har pågått i så mange år. Det er en glidende dødsprosess, og man venner seg til det på en eller annen måte. Men det gjør selvfølgelig et stort inntrykk å se hvordan gravemaskinene eter seg tettere og tettere på.

Vi sier farvel til bonden og går tilbake til treokkupantene. De lukter svette og er nok ikke så fornøyde med besøket, men de er fast bestemt på å gjøre alt de kan for å forhindre klimakatastrofen. Og som Salome sier det, før vi kjører videre:

– Akkurat nå står frontlinja i Lützerath.

AFTENBLADET/POLITIKEN

Publisert:
  1. Klimapolitikk
  2. Tyskland
  3. Kullkraftverk
  4. CO2

Mest lest

  1. Overskridelser skaper trøbbel for byggingen av nye SUS: – Ikke en veldig kjekk dag

  2. Flertall for å fjerne bompenger om natten og søndagen

  3. Kafe i Solakrossen stenger dørene

  4. Stor­skole på denne tomta det beste for bydelen