Var sexslave for IS i over ett år

Mareritt: Sammen med lillesøsteren ble Ghaliya holdt fanget som slave hos IS i nesten et år med overgrep og ydmykelser. Redningen ble en åtte år gammel gutt med mobiltelefon...

Disse jesidiene flykter fra IS i Sinjar, et irakisk by like ved grensen til Syria, den 11. august 2011.
  • Erik Jensen
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over fire år gammel

STUTTGART: På den tynnslitte, skitne madrassen i rommet uten vinduer i Raqqa i Syria fløt dager og netter sammen i en tett tåke. Vekking tidlig om morgenen, rengjøring, matlaging, tvangssex med flere menn – «eierne» og vaktene fra IS. Hver dag.

Trusler og bank – med never eller stokker – uten nåde, inntil de omsider ble slengt tilbake på rommet langt utpå natten. Der krøp søstrene tett sammen under et teppe på madrassen og holdt hverandre i hendene. Selv om de var sammen så svant håpet.

Sammen med lillesøsteren sin Markaz var Ghaliya Barkat Ravo fange hos IS i ett år. - Nei, jeg leter ikke etter en mann, jeg er redd dem, sier hun.

Tilbød seg selv

Ghaliya merket at hennes ett år yngre søster, Markaz, var i ferd med å knekke på grunn av det mannen som eide dem kalte «plikter». Hver gang IS-terroristene slo søsteren eller gjorde seg klare til å voldta henne, tilbød hun seg å ta plassen hennes. Det hjalp ikke. De bare lo hånlig og dyttet henne vekk, slik at hun kunne se på søsterens lidelser. Hun snudde seg bort i vemmelse, og ville heller dø enn å se sin søster bli utsatt for volden.

Om natten bet søsteren seg i armene, hun satt jamrende på madrassen og vogget frem og tilbake. Hun ville begå selvmord, men kunne ikke. Ghaliya prøvde å trøste, men som regel forgjeves. Livsviljen begynte å svinne for dem begge.

Guttungen sto der

En dag sto gutten Ahmad plutselig i døren inn til rommet i kjelleren hvor søstrene var innesperret. Selv om han bare var åtte år, hadde han lært leksen sin. Han glodde på dem med kalde øyne mens han holdt en kniv i den ene hånden. Så sa han:

– Dere er ikke ordentlige mennesker. Dere er jesidier, så dere skal dø!

Til tross for guttens skarpe ord smilte Ghaliya til ham, slik at øynene hans begynte å flakke. Så inviterte hun ham inn på rommet, hvor hun kunne se omrisset av en mobiltelefon i lommen hans. Kunne han være veien ut av marerittet som IS-slaver?

– Jeg merker det ikke

En sjelden høstsol går ned over Stuttgart og fremkaller minner om sommer i den sørtyske storbyen, hvor Ghaliya og Markaz Barkat Ravo, som tilhører en eldgammel mesopotamisk religion, har bodd i to år siden de ble hentet til Tyskland og fikk asyl. Solens spill på høstfargene i trærnes blader og den dovne, nærmest ferieaktige stemningen i gatene gir lite inntrykk på søstrene når vi møtes på jernbanestasjonen.

– Jeg ser at det er fint vær og ser flott ut. Men det er som om det er i en annen verden utenfor min, sier Ghaliya og blir stille et øyeblikk, på sofaen i kafeen hvor vi går inn for å snakke sammen.

Ved siden av henne har Markaz sunket inn i seg selv bak hodetelefoner og en tv-serie på mobilen. Hun vil ikke minnes eller fortelle om grusomhetene hos IS.

– Jeg gjør jo det man skal, sier Ghaliya etter hvert og fortsetter på sitt noe søkende tysk:

– Jeg jobber hos en elektriker på formiddagen, og så går jeg på skole for å lære tysk på ettermiddagen. Etterpå rusler jeg en liten tur, og så går jeg hjem og sitter og ser ut av vinduet. Det er riktig alt sammen, men jeg merker det ikke. For hjertet mitt er svart.

Jesidier som krysser grensen mellom Irak og Syria i august 2014. Det var IS-soldater som overtok landsbyen deres. Ghaliya var ikke så heldig at hun klarte å rømme.

Mislykket flukt

I august 2014 angrep terrorbevegelsen IS landsbyen Tel Ezeir i Syria, der Ghaliya og Markaz bodde. Siden hun var 13 år hadde Ghaliya tatt seg av sine fire småsøsken. Da faren døde, flyttet moren fra barna sine for å finne en ny mann, og Ghaliya måtte forsørge barna ved å drive et skredderi i byen.

Tidlig en morgen flyktet familien i bilen til en onkel fra de svartkledde og langskjeggede IS-krigerne. De kjørte i onkelen sin bil, ut av landsbyen i retning det nærliggende Sinjar-fjellet i det nordlige Irak. Det er et hellig sted for folket deres, jesidiene. Men før de kom fram, ble familien spredt. IS tok søstrene Ghaliya og Markaz til fange og førte dem til Badoush-fengselet i byen Mosul, som terrorbevegelsen nå kontrollerte.

Et helvete

I cellene ble hundrevis av kvinner stuet sammen. Søstrene ble tvunget til å se mannlige medfanger få halsen skåret over av IS-krigere. De så barn bli revet vekk fra mødrene deres, kvinner få bank og bli voldtatt. De kvinnelige fangene ventet på å bli kjørt til et slavemarked og solgt til menn fra bevegelsen. Ghaliya gjorde sitt første selvmordsforsøk. Hun prøvde å henge seg i hijaben til en av de andre kvinnene. I stedet knakk røret hun hadde valgt, og forsøket mislyktes.

Søstrene ble kjørt i buss med andre kvinner til Raqqa i Syria, hovedbyen i det såkalte kalifatet under IS i Syria. Ghaliya forsøkte forgjeves å rømme over en elv. Vaktene hentet henne tilbake og sendte henne på et marked, hvor hun og andre kvinner måtte kle av seg foran kjøperne. I alles påsyn ble brystene og kjønnsorganene deres undersøkt av en såkalt lege.

Slaver i IS-familie

I første omgang ble de to søstrene solgt til en eldre IS-kriger, som sammen med en av konene sine prøvde å tvinge de to jesidikvinnene til å konvertere til islam. Kona visste at mannen hennes hadde seksuell omgang med de unge slavekvinnene, men ville ikke hjelpe dem. Tvert imot hadde hun bare hån og spott til overs for dem.

Jesidier tilhører en eldgammel folkegruppe som forfølges og undertrykkes av andre, og spesielt ekstremistene i Den islamske staten. Denne faren har flyktet fra Sinjar i Irak i august 2014.

Ghaliya følte ikke annet enn forakt og hat til paret og fangevokterne. I starten var hun sjokkert over at mennesker som konstant snakket om deres religiøse overbevisning kunne myrde barn og voldta kvinner.

Etter hvert ble det til en vedvarende vemmelse over falskheten hun opplevde hver dag og natt. Mens hun ble voldtatt på madrasser og i senger rundt om i huset, prøvde hun å stenge virkeligheten ute og tenke seg tilbake til landsbyen sin og søsknene sine. Hun ante ikke hva som hadde skjedd med hennes tre yngre brødre.

Tre forskjellige «eiere»

Voldtektene og det seksuelle misbruket vil ikke Ghaliya snakke med fremmede om. På asylmottaket for kvinner i utkanten av Stuttgart hvor søstrene bor, er alle ofre for sex og vold fra IS, og der snakker man «altfor mye om det», sier Ghaliya. Tankene og bildene fra den grusomme tiden dukker konstant opp i hodet hennes likevel, og «fører tankene mine vekk fra alt godt», som hun sier.

I løpet av de drøyt ni månedene hvor de to søstrene på henholdsvis 27 og 26 år var slaver hos IS, rakk de å ha tre forskjellige eiere i byene Homs og Raqqa. De kom seg aldri utendørs, ante ikke hvor de befant seg og som regel heller ikke om det var natt eller dag. Volden og voldtektene ble stadig mer brutale, og konstante smerter fra underlivet minnet dem om hva de ble utsatt for igjen og igjen.

Truet med automatvåpen

Da deres andre eier, som kalte seg Abu Zubayr, ikke klarte å få Ghaliya til å ha sex med seg, truet han med å drepe søsteren. Hun overga seg – igjen.

Også han ville ha henne til å konvertere til islam, men Ghaliya sa nei og at hun heller ville dø. Mannen tok fram sin kalasjnikov og førte henne ut av huset, hvor han rettet våpenet mot henne. Det drepende skuddet kom imidlertid aldri.
– Jeg vil ikke drepe deg nå … jeg vil ødelegge sjelen din, sa han til slutt med et smil.

Gutten som ble redningen

Like etter falt han selv i kamp for IS. Søstrene ble sammen med resten av eiendelene hans solgt til en yngre IS-kriger. Alt håp så ut til å være ute.

Men så dukket Ahmad, åtteåringen, opp i døren. Ghaliya fikk lov til å låne telefonen hans fordi hun ga ham en brødskive hun hadde stjålet på kjøkkenet. Mens han spiste fant hun broren sin på Facebook og skrev at de var i live. I første omgang trodde han ikke på henne.

De kommende dagene lokket Ghaliya gutten inn på rommet ved å tilby ham en cola hun fikk sneket med seg fra kjøkkenet. Hun og Markaz fikk tatt en selfie som de sendte til broren på Facebook. Han var da overbevist om at det virkelig var dem og at de var i live. Han henviste dem til en mann, Abu Shujaa, som kunne hjelpe.

Tok sjansen

Tiden var inne til å satse. Ghaliya og Markaz måtte flykte. Døden var bedre enn dette livet i fangenskap. Det var tanken hun hentet mot fra. Hun fant en nøkkel i et skap en dag hun gjorde rent. Den passet til rommet i kjelleren – nå kunne de låse seg selv ut.

En gammel mann ble overtalt til å fortelle omtrent hvor i Raqqa huset var. På tekstmelding via guttens telefon ga hun opplysningen videre til den potensielle redningsmannen.

Nå skulle søstrene ut av huset. Hun tok et par burkaer tilhørende husets frue fra skittentøykurven og gjemte dem under madrassen i kjellerrommet. Ved å love Ahmad en hel kasse med Pepsi Cola fikk hun lov til å låne mobilen hans i et par dager.

En varm kveld i mai 2015 hvor «eieren» deres og kona var i et selskap, snek søstrene seg ut av huset i burkaer mens vaktene så på TV i stua. De fant den avtalte moskeen og ventet i noen spente minutter på Abu Shujaa mens de holdt frem det avtalte signalet – en colaboks.

Sammen kjørte trioen ut av Raqqa gjennom IS-kontrollposter, hvor vaktene så på de falske passene deres, men ikke krevde å se nærmere på kvinnene under burkaene. Friheten var en realitet.

To brødre er borte

Få dager senere ble søstrene gjenforent med broren Majdal. Skjebnen til de to andre brødrene er fortsatt ukjent. Et halvt års tid senere fløy Ghaliya, Markaz og Majdal sammen til Tyskland med hundrevis av andre jesidikvinner.

Det er nå to år siden. Lillebroren har blitt gift med en av befrieren Abu Shujaas døtre. Søstrene har en slags hverdag på asylmottaket ved Stuttgart. På telefonen sin viser Ghaliya bilder av knoklene av sin yngste lillebror og flere av onklene hennes som ble funnet i en IS-massegrav for en måneds tid siden. DNA-tester viser hvem det var.

– Hver dag tenker jeg på familien min som de nesten har utslettet. På min siste lillebror, som vi fortsatt ikke kjenner skjebnen til. På alt Markaz og jeg har vært igjennom. Da forsvinner fokuset mitt på tyskundervisningen og alt det andre, sier Ghaliya stille.

Har lagt på seg

Hun viser frem et bilde av en slank, pen kvinne.

– Slik så jeg ut før de fanget meg. Se på meg nå, sier Ghaliya og lar hendene gli nedover kroppen, som har vokst en del, særlig på grunn av trøstespising.

De to søstrene håper å komme seg ut av asylmottaket og få deres egen leilighet. Jeg spør Ghaliya om hun overhodet har drømmer for fremtiden og livet sitt.

– At IS og alle personer med tilknytning til bevegelsen dør. Det er helt enkelt. Jeg hater dem og vil ha hevn. Jeg ser hele tiden menn blant flyktningene her i Tyskland som helt tydelig er fra IS. Det skremmer meg. Det de gjorde mot oss kan de gjøre igjen – mot oss og andre. De skal bare dø, sier hun.

– Men Ghaliya, jeg spurte hva du, altså du selv, ønsker deg for ditt eget liv?

Stillheten senker seg mellom søstrene i sofaen. Så sier Ghaliya til slutt:

– Jeg drømmer ikke om å få en mann, for jeg er veldig redd for menn. Jeg drømmer ikke om å få barn, for jeg har sett så mange barn dø, og jeg frykter at jeg ikke kan beskytte dem. Så nei, jeg vet ikke. At tankene og bildene i mitt indre blikk skal forsvinne, men jeg tror ikke at det kommer til å skje.

Aftenbladet/Politiken


Publisert:
  1. Raqqa
  2. Fangenskap
  3. Den islamske staten (IS)
  4. Mosul

Mest lest akkurat nå

  1. Snøvær skaper problemer på Stavanger lufthavn, Sola: – Vi fikk ingen informasjon

  2. Advarer mot svært glatte veier

  3. Her fosser strøm-milliardene inn

  4. – Ahhh, som vi har savnet dette!

  5. Halvannet år etter at Konrad Åsnes (18) brakk nakken i en stupeulykke i Godalen, ble stupebrettet fjernet

  6. Fjerner populær gaveordning på kort varsel