– Før var russere og ukrainere som brødre og søstre, men se på oss nå

DONBAS: Etter hvert som russiske tropper spiser seg dypere og dypere inn i Donbas, prøver befolkningen å rømme i tide. Frivillige med dødsforakt evakuerer den ene busslasten etter den andre.

  • Kjeld Hybel
    Aftenbladet/Politiken
Publisert: Publisert:

Hvis du ikke visste bedre, kunne dette vært en ganske vanlig dag i en liten øst-ukrainsk by, med solskinn og en vind som rister forsiktig i trærne. Butikken på hjørnet serverer kaffe, folk rusler rundt som om krigen var 1000 mil unna.

Ingen legger merke til de dype drønnene som høres i bakgrunnen. Vi står foran sykehuset i Bakhmut, en times kjøretur sør for den viktige byen Sievjerodonetsk, som er i ferd med å bli tatt av russerne. Siden russiske tropper ga opp å erobre Kyiv, og delvis er skjøvet bort fra Ukrainas nest største by, Kharkiv, gjør Putin alt for å erobre hele den østlige Donbas-regionen.

Det hardeste og blodigste slaget i krigen så langt, raser her. Og russerne presser seg fram, nærmere og nærmere Bakhmut. Men akkurat hvor langt unna de egentlig er, spør jeg overlegen, som møter opp for å veksle noen ord med oss.

– Arh... rundt 25 mil, svarer han, men legger til: – I dag er det vel nærmere 20 kilometer. Sykehuset tar imot både soldater og sivile som er truffet av fiendtlige granater. Annethvert øyeblikk må vi tre til side for en ambulanse som svinger inn gjennom porten i stor fart. Og hvor mange pasienter har han operert, la oss si den siste uken?

Kirurgen bryter ut i en liten latter. Han har for lengst sluttet å telle.

– Mange, mange. Jeg er veldig trøtt.

Vi blir avbrutt av en eldre kvinne i en tynnslitt, okergul kåpe. Hun bruker solbriller og har en stokk i den ene hånden, og en bærepose med brød i den andre. Hun heter Elena og forklarer med skjelvende røst at hun ikke lenger kan bo i byen. Hun vil bare vekk. Men hvordan?

– Jeg bor sammen med søsteren min, som er blind og har problemer med å snakke. Hun er halt på venstre side. Når hun hører bombene, begynner hun å skrike med en stemme jeg ikke kjenner igjen, sier Elena. – Hver eneste natt hører vi eksplosjoner som får vinduene til å riste. Jeg vil bare leve i fred og ro og kunne puste normalt igjen.

Snart blir det skikkelig hett

Vi foreslår at Elena går til rådhuset, der frivillige fra Dnipro en gang om dagen, hvis fiendtlig ild tillater det, dukker opp med busser som de fyller med folk.

I formiddag har opptil 100 personer pakket det viktigste og møtt opp for å bli evakuert. Den blå bussen er allerede full, men det står fortsatt mange folk på parkeringsplassen. De virker nervøse. Skal de ikke reise i dag likevel?

I skyggen av et tre står Oleksandr med sin kone, sin svigermor og de to sønnene på seks og sju år. Alle har på seg varianter av lyseblå dongeri. De er fra landsbyen Klynove og bestemte seg for å reise i går, da ukrainske soldater rykket inn i byen med stridsvognene sine og rådet dem til å søke dekning.

– De sa at det ville bli hett framover, sier Oleksandr lavmælt. – Tre personer i vår landsby er allerede blitt drept av raketter.

Folk er stille og anspent. Vil de bli nødt til å vente enda en dag?

Men så svinger en hvit buss om hjørnet. Folk løfter opp bagasjen og styrter mot den. En uttrykksløs ung mann skal ikke med. Han sier farvel til kjæresten som går inn i bussen med sin lille hund under armen.

Denne bussen tilhører en organisasjon som siden krigens utbrudd har evakuert 8000 personer fra Luhansk og Donetsk, de to regionene som til sammen utgjør Donbas. – Ikke sjelden er det i ferd med å gå galt, sier 21 år gamle Kiril, som er en av de frivillige. – Vi hadde nettopp kjøpt billett til en annen buss, da vi bestemte oss for å kjøre til Rubizhne, en landsby nær Sevjerodonetsk. Vi bare kjørte dit. Det var litt sprøtt, for vi ante ikke hva vi hadde med å gjøre, sier Kiril. - Og så ble vi angrepet. Granater falt rundt 20 meter fra bussen.

Flyktningene kjører langs de hullete veiene og passerer den ene kontrollposten etter det andre, før de kommer til jernbanestasjonen i Pokrovsk, midt i området i Donbas som fortsatt er kontrollert av den ukrainske hæren. En lomme som krymper.

Toget fra Pokrovsk

Foran jernbanestasjonen i Pokrovsk møter vi Oksana, som har på seg en beige T-skjorte med ordet «LOVE» skrevet med sølvbokstaver. Hun har akkurat gått av en buss fra Avdiivka, som ligger litt lenger øst.

Oksanas datter døde før krigen, og hun er nå på flukt sammen med svigersønnen og barnebarnet. Avdiivka er direkte i frontlinjen, og angripes nesten kontinuerlig av russiske fly og tungt artilleri.

– I løpet av den siste måneden har vi verken hatt gass eller elektrisitet, så folk lager mat over åpen ild ute i gatene. Jeg låste døren til leiligheten min og gjemte meg i kjelleren. Russerne ødelegger alt. Til og med den nye skolen, hikster Oksana.

– Og i dag, mens jeg ventet på bussen, falt en bombe et kvartal unna.

Sammen med hundrevis av andre flyktninger gikk Oksana om bord på evakueringstoget, som går daglig fra Pokrovsk til byen Dnipro, og ender i Lviv lenger vest. I siste liten ruller en ambulanse og en varebil inn på perrongen. Frivillige fra Tyskland hjelper skrøpelige eldre inn på toget.

Stemningen er hektisk, og det er ikke fritt for at folk kjefter litt. Togpersonalet haster de siste om bord. Toget er allerede kraftig forsinket, men endelig kan det fløytes til avgang.

Morgenen etter, et halvt døgn senere, eksploderer to russiske missiler noen hundre meter fra jernbanestasjonen.

Russerne må ut

Vi har akkurat svingt beina ut av sengen på hotellet i Pokrovsk, når to voldsomme eksplosjonene får veggene til å vibrere og vinduene til å dirre. Det kjennes i magen. Vi skynder oss ut for å finne ut hva missilene har truffet.

Heldigvis er det ikke selve togstasjonen, som ligger rett rundt hjørnet fra hotellet vårt. Vi kjører noen minutter og krysser en bro over skinnene. Nå kan vi se at målet må ha vært et militært anlegg langs jernbanesporet.

Plutselig befinner vi oss midt i et kaos av stridsvogner og tunge militærkjøretøyer, som forlater stedet i full fart og setter kursen mot fronten. Mengder av soldater i fullt kamputstyr løper gjennom en tykk støvsky. Noen av dem drar skadde kamerater mellom seg. Det er strengt forbudt å stoppe og fotografere. Militæret oppgir ikke antall sårede soldater. Eller om noen ble drept under angrepet. Den typen tall er vanskelig å få tak i. Men fem sårede sivile, og flere ødelagte bygninger er rapportert.

Vi kjører igjen til Bakhmut, hvor vi denne gangen møter Sergei Shakun, sjef for de territorielle styrkene i Luhansk. Styrken består av frivillige og er en viktig del av det ukrainske forsvaret.

Shakun har grå tinninger, og selv uten skuddsikker vest, virker det som om kuler ville prelle av det massive brystet hans. Hovedkvarteret hans i Lysysjansk, nær Sevjerodonetsk, ble nylig truffet, så han måtte omorganisere troppene sine og spre dem i andre byer. De er under hardt press, Sergei Shakun legger ikke skjul på det.

– Russerne presser på, og de får stadig flere tunge våpen. Vi trenger også tyngre våpen. Vi kan ikke angripe stridsvogner med automatrifler, sier han og klapper kalasjnikoven han har hengende over skulderen.

– Vi må gjenerobre alle ukrainske byer, og sparke russerne tilbake til den andre siden av Uralfjellene, sier Sergei Shakun og ser meg rett inn i øynene.

– Hvis vi ikke lykkes, vil Putin angripe hele Europa, legger han til.

Bygningen Elena bor i ser ut til å bevege seg under føttene våre. Den kan kollapse når som helst. I det fjerne høres drønn fra eksplosjoner.

Gud forby at russerne vinner

74 år gamle Elena Rezonenko, kvinnen med stokken og solbrillene vi møtte foran sykehuset i Bakhmut, nådde ikke dagens buss til Pokrovsk. Hun trengte tid til å pakke. Så vi går for å se hvordan hun har det.

Hun bor i en rosa bygård på fem etasjer. Den ser pen ut. Men når vi går rundt til baksiden, må vi bråstoppe på kanten av et flere meter dypt bombekrater. En rakett har revet opp et høyt tre med røtter, sprengt et gapende hull i første etasje og sprengt bort alle vinduene, slik at det nå bare er svarte hull i fasaden mot gårdsplassen. Glassbiter ligger overalt.

Vi går opp til Elena i fjerde etasje. Bygningen ble satt opp for arbeidere ved en fabrikk som produserte ankerkjettinger, der Elena en gang hadde jobb. Hun har også jobbet mange år i barnehage. I hver etasje er det en lang gang med rom på begge sider, og felles kjøkken og bad. Elena bor sammen med lillebroren, som er mye yngre enn henne, i et lite rom ut mot gårdsplassen.

Eller rettere sagt: De bodde der til kraketten slo ned rett utenfor. De var begge i rommet. Elenas bror ble truffet av splinter i hodet og på ryggen. Nå sover de i et rom på andre siden av gangen, hvor vinduet fortsatt er intakte.

De fleste av beboerne i huset har flyktet. Andre etasje er fullstendig ødelagt. Men det bor fortsatt et par modne kvinner her, som går fram og tilbake i gangen og klager over at verken regjeringen eller noen andre bryr seg om dem.

Elenas blinde søster bor litt lenger nedi gangen, men vil ikke møte oss. Det blir for mye for henne. Det blir i grunnen for mye for Elena også. Bygningen ser ut til å bevege seg under føttene våre. Den kan kollapse når som helst. I det fjerne høres drønn fra eksplosjoner, men Elena blir først skikkelig redd når smellene kommer nærmere.

– Søsteren min blir veldig skremt når hun hører disse lydene. Hun hopper ut av sengen og holder seg for ørene, forteller Elena.

Hun reiser seg og begynner febrilsk å lete etter hjertepillene sine i det trange rommet som er proppet med vannflasker, mat og alt mulig annet.

– Når du lever under disse forholdene, blir tilstanden din bare verre og verre. Før ville jeg ikke flykte fordi jeg trodde krigen snart skulle ta slutt. Men nå har jeg ikke krefter til å kjempe imot.

Til slutt finner hun pillene og fisker med skjelvende hender én ut av pakken og svelger den. Så setter hun seg ned igjen og tørker øynene.

– De har stengt av gassen og sier at de også vil kutte vann og strøm snart. Vi tenner fortsatt ikke lyset om kvelden. Jeg slår på mobilen og dekker den med dette teppet, slik at du ikke kan se lyset fra utsiden. Elena bøyer hodet. Men ser halvveis opp igjen, når jeg spør hva hun synes om russerne?

– Før var russere og ukrainere som brødre og søstre, men se på oss nå! Gud forby at russerne vinner krigen.

Publisert: