I 37 år het Zimbabwes ubestridte leder Robert Mugabe. Barn ble født, vokste opp, stiftet egne familier og fortsatte runddansen, mens Mugabe ble sittende. I samme periode som Mugabe har styrt Zimbabwe har Norge hatt åtte forskjellige statsministere.
Men tirsdag 21. november 2017, etter nøyaktig 13.731 dager ved makten, var det slutt for mannen som for 93 år siden ble født i det som da var den britiske kolonien Sør-Rhodesia.
For zimbabwiske Edson Dube har den siste ukens begivenheter vært historisk. Han er på besøk i Danmark, men var blant de feirende i Harares gater forrige lørdag.
– Da vi tok til gatene og ropte mens vi viftet med flagget følte jeg meg som en zimbabwer for første gang. Jeg føler at landet har forent seg som aldri før, for slikt har vi ikke kunnet gjøre tidligere, forteller 29-åringen som arbeider for en ikke-statlig organisasjon i Zimbabwe.
– Vi vet godt at regjeringsapparatet i bunn og grunn er det samme som tidligere, så jeg er avventende, men optimistisk. Det blir ikke nødvendigvis de helt store forandringene, men uansett hva vil Zimbabwe aldri bli det samme igjen, sier han.
Makten brødfør seg selv
Med sin avgang skriver Robert Mugabe seg inn på lista over tidligere afrikanske diktatorer som var sitt lands ubestridte leder i mange år. En liste som blant annet også rommer navn som DR Kongos Mobutu Sese Seko (ved makten i 31 år), Libyas Muammar Gaddafi (ved makten i 42 år), og Angolas José Eduardo dos Santos (ved makten i 38 år).
Men hvorfor har det vært så vanskelig for disse mennene å slippe makten? Ifølge Holger Bernt Hansen, professor emeritus ved Senter for afrikastudier på Københavns Universitet, er det flere grunner til dette. Først og fremst at de etter så mange år på tronen blir mer tilbørlige til selv å tro at de er uunnværlige for landet.
– Dermed får de også vansker med å se hvem som skulle være i stand til å etterfølge seg. Og paranoiaen hos disse hindrer dem i å se hvem som eventuelt kan klargjøres som etterfølger. For hva om vedkommende blir så sterk at de plutselig utfordrer deg tidligere enn planlagt, sier Holger Bernt Hansen.
Forretningsimperier
Samtidig går den politiske stillingen ofte hånd i hånd med forretningsimperiene de bruker makten sin til å bygge opp. Mobutu foret lommene sine godt med inntektene fra Kongos enorme naturressurser mens folket sultet og landets økonomi kom nærmere og nærmere stupet.
I 1997 ble Mobutu styrtet, da både hans egen befolkning og hans naboer hadde fått nok. Blodige borgerkriger fulgte, og Mobutus etterfølger, Laurent-Désiré Kabila, ble selv drept av sin egen livvakt. Hans sønn, Joseph Kabila, har ledet DR Kongo siden 2001, og det på en måte som ikke er helt ulik Mobutu Sese Sekos.
– Han har bygget opp et forretningsimperium med hoteller, naturressurser og alt mulig som han også har involvert venner og familie i. Og når ens imperium er bundet opp med embetet, så blir det vanskelig å skille dem. Spesielt fordi man plutselig har en hel rekke andre mennesker som har blitt avhengige av at du betaler dem, sier Holger Bernt Hansen.
Befrierne blir undertrykkere
Robert Mugabe var en lederfigur i selvstendighetsbevegelsen som inntil fredsavtalen i 1979 kjempet imot det daværende hvite apartheidstyret i Rhodesia. Landet ble omdøpt til Zimbabwe etter at Mugabe ble valgt som landets første svarte leder i 1980.
Hans etterfølger, tidligere visepresident Emmerson Mnangagwa, kjempet side om side med Mugabe i selvstendighetskrigen på 70-tallet. Og toppen av regjeringspartiet, ZANU-PF, består fortsatt stort sett kun av tidligere frihetskjempere.
Ifølge Holger Bernt Hansen er dette karakteristisk for flere andre land i den sørlige delen av Afrika. For eksempel Sør-Afrika, Angola, Uganda og Rwanda. De har alle styrer som på et eller annet vis har sprunget ut fra en bevegelse som sto igjen som seierherrer i en konflikt i det gjeldende landet. I Sør-Afrika har African National Congress (ANC) vunnet hvert valg siden partiet, under Nelson Mandelas ledelse, vant oppgjøret mot apartheidregimet på begynnelsen av 1990-tallet.
Ett parti i Uganda
I Uganda har Yoweri Musevenis parti, National Resistance Movement (NRM) styrt siden de i 1986 seiret over det tidligere styret i en borgerkrig.
Og i Rwanda har Paul Kagame vært landets de facto leder siden 1994. Det var året da Kagames geriljabevegelse, Rwandan Patriotic Front (RPF) satte en stopper for det brutale folkemordet hvor omtrent 800.000 tutsier ifølge FN ble myrdet i løpet av 100 dager.
– De føler alle at deres seiere gir dem en nærmest gudegitt rett til makten. Og de mener at de ikke er ferdige med å realisere målet som de kjempet for den gang. Frihetskampen fortsetter dermed å rase, og det gjør det vanskelig å slippe makten, sier Holger Bernt Hansen.
– Landenes hær er derfor også mange steder bygget på frihetsbevegelsen, og dermed blir den partiets forlengede arm i stedet for å være en nasjonal hær, sier han.
Mandelas ettermæle
Bevegelsenes visjoner for landene har ikke alltid vist seg å være den beste. Sør-Afrika er plaget av korrupsjon, samt økonomiske og sosiale problemer som kun har økt i omfang siden finanskrisen inntraff i 2008.
Ifølge Trading Economics er arbeidsledigheten i Sør-Afrika 27,7 prosent.
For unge er den over 50 prosent. Og i 2016 dokumenterte en undersøkelse fra det sørafrikanske Stellenbosch-universitetet at 10 prosent av befolkningen satt på 90 prosent av landets velstand. De aller fleste i denne øverste 10-prosenten var hvite sørafrikanere.
– Oppgjøret med apartheidregimet fant sted politisk, men ikke økonomisk og sosialt, sier Holger Bernt Hansen.
Han mener at det i stor grad skyldes at landets president, Jacob Zuma og resten av regjeringspartiet ANC bruker sin tid på å stjele alt som ikke er naglet før de dekker ryggen ved å infiltrere rettssystemet. Det tømmer lysten og energien man trenger for å føre politikk som gjør livet bedre for alminnelige mennesker.
ANC roste militære
– Korrupsjonen er i og for seg ikke noe verre enn i Zimbabwe. Men på grunn av idealene fra Mandela er det langt vanskeligere for folk å se gjennom fingrene på det. Erkebiskop Desmond Tutu har for eksempel kritisert partiet offentlig flere ganger, og anklaget det for å svikte sine idealer, sier Holger Bernt Hansen.
Og som i Zimbabwe har ANC i Sør-Afrika etter hvert forandret seg til å bli dem de i sin tid gjorde opprør mot, mener Holger Bernt Hansen. Partiets reaksjon på systemskiftet i Zimbabwe er også interessant. Først ett døgn etter at Mugabe gikk av kom ANC med en uttalelse hvor de roste militæret for dets rolle i den «uproblematiske overgangen», og hyllet Mugabes fortid som frihetskjemper.
I motsetning til ANC var Sør-Afrikas ledende opposisjonsparti, Democratic Alliance, raskt ute med sin erklæring. Her omtalte de Mugabes fall som en seier for det zimbabwiske folket, som hadde gjennomgått mye under de siste årene av hans styre.
Ble selv diktator
«En gang var han sitt folks befrier. Men Mugabe ga sitt folk splittelse, usikkerhet og en økonomisk ruin, i takt med at han gradvis forvandlet seg fra befrier til diktator», skrev Democratic Alliance.
Selv om det er lett å lage en sammenligning til Zimbabwe, peker Holger Bernt Hansen på at Sør-Afrika har noen mer solide demokratiske mekanismer som går hånd i hånd med Mandelas idealer. Disse mekanismene er med på å forhindre at den politiske situasjonen går helt amok.
– Men ANC forsøker å bortforklare de økonomiske og sosiale problemene ved å skylle på landets hvite befolkning. Og hvis det er noe som kan kalles et svikt av Mandelas idealer, så vil det være å sette regnbuenasjonen som var hans visjon under press, sier Holger Bernt Hansen.
Her er listen over de eldste statslederne i verden.
Aftenbladet/Politiken